Denne novellen har jeg skrevet fra jenten sitt synspunkt i novelle Rødme av Espen Haavardsholms.
En appelsin som en
januarkveld forflyttes fra kinn til kinn, i et fødselsselskap i en rustrød
mursteinsgård, oppgang D, fjerde etasje.
Det begynner å bli mørkt
ute, men snøen lar ikke natten bli svart og opplyser gatene. Jeg får en god
følelse inni meg når jeg ser ut vinduet. Gaten ser ikke lengre grå og trist ut,
men som et eventyrland fullt av glitrende snø og julelys. Jeg tar på meg den
nye kjolen min. Paljetter av gull lyser som tusenvis av stjerner på himmelen. Antrekket
er perfekt, men håret står til alle kanter og lever sitt eget liv. Jeg ser på
klokken. Tiden er snart inne til å gå. Pusten blir tyngre og sommerfugler kiler
i magen. Olav skal være der.
Det halvlange mørke håret
hans og øynene som gjør meg mo i knærne. Det lille, søte og sjenerte smilet og
glimtet i øynene gjør meg varm innvendig. Det er akkurat som jeg letter fra
bakken og flyr opp til skyene. Jeg lengter etter hans varme og trygge omfavn. Hårene
reiser seg på ryggen og en kulde griper om hjertet. Tenk om han ikke liker meg.
De andre jentene er jo mye finere med sitt lyse, perfekte hår og lange
bein.
Olav snur seg mot meg med
appelsinen fastklemt under haken. Han ser så søt ut der han strever med å ikke
miste appelsinen. Ansiktet hans får en svak, rosa farge. I noen sekunder
glemmer jeg omverden. Klassekameratenes latter vekker meg opp. Pulsen min
stiger i det øynene våres møtes. Avstanden mellom oss blir mindre og mindre. Det
er bare appelsinen som skiller oss nå. Pusten hans kiler meg i nakken og en
blanding av mint og parfyme treffer meg. Forsiktig klemmer jeg haken min rundt
appelsinen og fører den videre til neste. Det varte alt for lite. Jeg vil ha
mer, men appelsinen var sendt videre.
Solen treffer snøen. Det ser
ut som en eng av diamanter. Jeg får vondt i øynene av det sterke lyset, men det
hindrer meg ikke i å studere skoleplassen. Den er så nydelig. Olav står på den
andre siden av plassen med noen venner. Han ler en brølende guttelatter. Leppene
mine strammes og tennene kommer frem. Den deilige følelsen kommer tilbake i
kroppen. Latteren hans gir meg et rus. Plutselig ser han bort på meg. Jeg ser automatisk
vekk, flau over å ha blitt tatt i å stirre på han. De hvite tennene hans lyser
opp og hjertet mitt banker. Han kommer bort til meg. Det føles som hjertet snart
hopper ut fra brystet mitt. Et vindpust flyger stille forbi så håret hans danser.
Solen gir det mørke håret hans et rødlig skjær og fremhever den vakre, lyse
huden. «Hei Eva» jeg mister pusten av den hese guttestemmen. Det sjenerte
smilet er tilbake og det er umulig å ikke gjengjelde smilet.
 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar